Om «tolking ved behov» og «støttetolk» – uttalelse fra IMDi

Tolken bes noen ganger om å la være å tolke alt som sies og bare komme med sin gjengivelse på tolkespråket når den minoritetsspråklige parten gir uttrykk for at det er nødvendig. Tolkebrukere betegner ofte denne typen selektiv tolking som «tolking ved behov» eller «støttetolk.

Vi har bedt IMDi som er den nasjonale fagmyndigheten for tolking i offentlig sektor om en uttalelse.

De skriver følgende:

Tolkens ansvar jf. tolkeforskriften og tolkeloven
Det er tolkens ansvar å gjengi nøyaktig det som blir sagt på det andre språket, uten å endre, holde tilbake eller legge til innhold. Dette slås fast i tolkeforskriften § 4, som sammen med §§ 3 og 5 – 8, regulerer nærmere hva god tolkeskikk innebærer og hvilket krav stilles for å tolke etter god tolkeskikk, jf. tolkeloven § 14.
Dersom tolken unnlater å tolke del av samtalen, vil handlingen utgjøre et klart brudd på plikten til å tolke etter reglene om god tolkeskikk, noe som kan sanksjoneres etter tolkeloven § 19. Det fremkommer av tolkeforskriften § 7 at tolken skal gi beskjed til oppdragsgiver når tolking ikke kan skje på en forsvarlig måte. Dersom tolken oppdager at noe er tolket feil eller er utelatt, og det kan ha betydning for utfallet av saken, er tolkens plikt til å informere fagpersonen og den minoritetsspråklige innbyggeren.

Offentlige organers plikt til å tilrettelegge for forsvarlig tolking
Det er det offentlige som må tilrettelegge for både tolkebehovet og for at tolker slipper å bryte tolkeloven. Det mest optimale er om det er kontinuerlig tolking. Da kan den minoritetsspråklige selv velge om vedkommende vil følge med på tolkingen eller direkte på partene i saken.
Det vil være lett for vedkommende å støtte seg på tolkingen hvis det er behov for å dobbeltsjekke egen forståelse, eller hvis det kommer temaer som man ikke har gode nok språkferdigheter på. I tillegg vil det være mulig å uttrykke seg på det språket man behersker best.

Rettssikkerhet
Å ha en tolk på vent, kan på et vis gi falsk trygghet av at rettssikkerheten er ivaretatt. Det blir den minoritetsspråklige innbyggeren som blir sittende med ansvaret for å bestemme når det er nødvendig å bruke tolk. Hvis den minoritetsspråklige overvurderer sine språkferdigheter, så vil vedkommende benytte seg av tolkingen sjeldnere enn det de reelt sett behøver. Dette kan ha noe å si for utfallet av saken.
Språkferdigheter er ikke statiske og påvirkes blant annet av stress, og om man kjenner til terminologien som benyttes. I retten eller nemda så har sakene stor betydning for den enkeltes liv, og man kan se for seg at det vil kreve ekstra mye å kommunisere på et språk man ikke behersker svært godt i de tilfellene.
At dommer eller andre aktører i retten eller nemda skjønner hva den minoritetsspråklige innbyggeren uttrykker, er ikke nok til å la være å benytte seg av tolkingen. Den minoritetsspråklige innbyggeren må også kunne forstå og ha anledning til å uttrykke seg på et språk vedkommende behersker så godt at saken kan belyses på best mulig måte. 

Tolkens arbeidsforhold
Det å pålegge å tolke «ved behov» kan samtidig ha betydning for tolkenes arbeidsforhold. Å tolke en hel dag er svært konsentrasjonskrevende, det samme gjelder når en tolk «bare» skal tolke ved behov. Tolken må likevel være «på» hele tiden, fordi det plutselig kan oppstå et uttalt tolkebehov, og det er viktig å få med seg konteksten for å tolke det så nøyaktig som mulig. Dette er en svært slitsom og krevende måte å jobbe på. Tolken kan melde inn saken til tilsynsmyndigheten eller ombudet som fører tilsyn med det enkelte organet.

Dersom myndigheten vurderer at bare enkelte deler av samtalen skal tolkes, så bør man finne andre løsninger for dette, slik at det ivaretar tolkebehovet, samtidig som tolken slipper å begå lovbrudd. I de tilfeller offentlige organer mener det er forsvarlig at bare deler av sak/møte skal tolkes, må den som har ansvar for saken/møtet gi tydelig instruksjoner på hvilke deler som skal bli tolket, og hvilke deler som ikke skal bli tolket ved oppstart av tolkeoppdraget. Da vil plikten og ansvaret for bruk av tolk fremdeles ligge hos det offentlige organet.