Den siste tiden har det vært mye i vinden å diskutere ulike mulige besparelsestiltak knyttet til integrering og innvandring her i Norge. Ett av de siste innspillene i rekken er FrPs representantforslag i Stortinget om egenbetaling for tolketjenester etter tre års opphold i landet. Narrativet som bygges, er gjenkjennelig: Tolking er noe vi må drive med fordi folk nekter å la seg integrere, og er man så vrang, får man betale selv. Denne fremstillingen vitner om en marginal forståelse av hva tolkens rolle går ut på.
I Norge har vi siden 2022 hatt en gjeldende tolkelov. Lovens formål er å sikre rettssikkerhet og forsvarlig hjelp i møter med det offentlige. I tillegg skal loven bidra til å sikre at norske tolker holder en faglig forsvarlig standard – den forbyr for eksempel bruk av barn som tolk og stiller krav til at tolkene skal være kvalifiserte, det vil si ha formell kompetanse.
Hvem er tolkeloven – og tolkene – til for? Dette er spørsmålene man bør stille i møte med forslaget fra FrP. Altfor ofte fremstilles bruk av tolk som noe overflødig og råflott i møte med innvandringen – noe man gjerne vil få bukt med. Sannheten er likevel en annen: kvalifiserte tolker er garantister for norsk rettssikkerhet. Det å bruke tolk i samtaler mellom personer med en annen språkbakgrunn og norsktalende behandlere er både alfa og omega av hensyn til for eksempel pasientsikkerhet, men trygger også alle i rommet på at aktuelle utredninger, undersøkelser, behandlingsvalg og rettslige skritt har sitt utspring i kunnskap – og ikke tvetydigheter, antakelser og usikkerhet i møte med Google Translate.
Kvalifiserte tolker er garantister for norsk rettssikkerhet
Når tolking er noe man må betale av egen lomme, blir det fort bortprioritert. Kun de mest ressurssterke vil kunne benytte seg av kvalifisert tolk. Erfaringene fra Danmark viser at et krav om en egenbetaling for tolketjenester tvinger mange til å unnlate å oppsøke hjelp, bruke familie som tolk og gå lengre med sykdommer som kunne ha vært behandlet tidligere. Det samfunnsmessige regnskapet er altså mer sammensatt enn det FrP vil ha det til.
I tillegg synes FrP å fremstille behov for tolk etter tre års botid i Norge som et vitnesbyrd om at man ikke ønsker å la seg integrere. Norsk tolkeforening aksepterer ikke denne skyldfordelingen – også her er premisset for påstanden feil. I Norge har vi ulike innvandrergrupper, der langt fra alle får tilbud om norskopplæring eller introduksjonsprogram.
Norges tolker jobber i alle sektorer der folk kan trenge hjelp: i helsevesenet, i skolen, innen barnevern, hos NAV, i norske nemnder, rettssaler og så videre. Man kan fint være en velintegrert innvandrer, en god kollega, en aktiv forelder og en hjelpsom nabo med habile norskkunnskaper i det daglige, men likevel trenge tolk i samtaler der språkkravene er svært høye. Tolkehverdagen krever nemlig langt mer enn å si una cerveza por favor når man er på ferie i Torrevieja.
Å degradere tolkens rolle i norsk rettsstat til en slags overflødig luksusvare er ikke bare et farlig retorisk virkemiddel – det er også en logisk brist. Tolkene er til for alle. Tolking er til alles beste. Tolkehverdagen er språklig svært krevende, og nåløyet for å oppnå de høyeste kvalifikasjonene er trangt. De fleste av oss oppnår aldri like høy språkkompetanse på noe fremmedspråk, heller ikke engelsk.
Arbeid med integrering er viktig – ingen bestrider dette. Det går likevel ikke an å vedta en bedre integrering eller bedre norskkunnskaper ved å innføre egenbetaling for tolk etter tre års botid i Norge. Alternativet til en universell tolkelov er ikke raskere integrering hos minoritetsbefolkningen, men et forskjellspreget behandlingstilbud, dårlig rettssikkerhet og pasientsikkerhet og en hverdag preget av antakelser og uholdbare arbeidsvilkår i det offentlige. Når tolken blir igjen ute på gangen, har rettsstaten spilt fallitt.
På vegne av styret i Norsk tolkeforening.
